Generell hjelp

Leders ord

20.juli 2011
       
POLITIKERE + KATTER = STRUTSEPOLITIKK

 
Norges største dyrevernproblem er hjemløshet hos katt. Det finnes ikke den ting av bestialske handlinger disse dyrene ikke blir utsatt for. Så kan en spørre seg: hvorfor er det slik?
 
Det må jo være en feil et sted – en grov feil. Hvor ligger feilen, eller skal vi si unnlatenheten? Feilen ligger ene og alene hos politikerne, alle politikerne, samme hvilket parti de tilhører. I alle år, har kattene blitt hetset og jaget. I alle år, har de måttet bøte med livet. Det er jo enklere å drepe dem enn å hjelpe dem.
 
Ferietid er den vanskeligste tiden, for da blir katter dumpet og mishandlet i fleng, og ferietid har vi plenty av i Norge. Vinterferie, Påskeferie, Pinseferie, Sommerferie, Høstferie og Juleferie. Med så mye ferie, så sier det seg selv at problemet pågår år ut og år inn.
 
I alle år, har kattens rettsvern blitt skjøvet inn i en gråsone og fallt mellom to stoler. Dette er Mattilsynets svar når en søker hjelp, men Mattilsynet ymter også, og det riktig nok, at dette er en politisk sak.
 
Jo jo, men hvorfor er det da ikke en eneste politiker i dette landet som tør å ta tak i problematikken?  For politikernes del, så er det fritt frem for folk å dumpe kattene sine når ferien kommer eller de er lei katten.  For polikernes del er det fritt frem for å mishandle katten så lenge de selv ikke blir berørt, og berørt blir de ikke, selv om aviser og TV årlig spyr ut den ene kattetragedien etter den andre. Politikerne bryr seg ikke, selv om mange mennesker og dyr affekteres av dette og lider.
 
Frivillige dyrevern-organisasjoner jobber på spreng for å hjelpe disse dyrene til et bedre liv. Men, problemet er for stort til at frivillige dyrevernere kan makte å hjelpe alle p.g.a. manglende økonomiske resurser og manglende lovverk. Hva når de frivillige møter veggen?  Vil politikerne ta over?
 
Den nye Dyrevelferdsloven sier at alle har plikt til å hjelpe et sykt, skadet hjelpeløst dyr.  Alle betyr alle, og de aller fleste som kommer over et dyr i nevnte situasjon håper jo at videre hjelp finnes slik at dyret kan bli friskt.  Mattilsynets hjelp er den etter hvert så berømte dødssprøyten eller henvisning til frivillige som Dyrebeskyttelsen.
 
En del veterinærer henviser også folk til Dyrebeskyttelsen for da kan Dyrebeskyttelsen ta imot dyret, bringe det til veterinær for behandling og betaling.  Så står de frivillige i Dyrebeskyttelsen der med enda mer arbeid, mer stress og store utgifter bare fordi de handler med hjertet.  Som om ikke det er nok, strømmer det på med usakligheter og flengende kritikk.
 
Dyrebeskyttelsen får skylden for at de har så mange katter – ingen synes å forstå at dersom folk tok vare på dyrene sine og hadde et anstendig kattehold, så hadde vi ikke hatt noe å gjøre og kunne blitt overflødige og lagt ned,  og frivillige arbeidere kunne fått et normalt liv uten utidig hets i tillegg til dyretragediene de daglig blir konfrontert med.
 
Det er lett for en politiker å smilende si at det er umulig å hjelpe, de har hverken plass eller økonomi. Like lett er det for alle politikerne å la være å ta fatt i problemet, for de kunne jo kanskje bli upopulære. Hjemløshet hos katt er et politisk upopulært tema – ergo så blir det politisk begravd.
 
Har du noengang lurt på hvorfor pressen aldri går tom for tragiske dyrevernsaker, så er svaret: "på grunn av alle politikers likegyldighet". Jeg velger å greie alle politikere under en kam, da ikke en eneste en har satt seg inn i problemet og gjort noe med det!  Det kan godt være at det står en setning eller to om dyrevern i deres valghefter, men det har aldri gjort noe utslag noen plass. Rogaland ligger på verdenstoppen i dyretetthet og bare det burde gi enhver politiker et spark bak.
 
Politikerne må ta inn over seg at ingen andre land har så mange frivillige organisasjoner. Det nytter lite å si at en må endre folks holdninger vedrørende hjemløshet/mishandling av katter så lenge politikerne, som er de som styrer vårt land ikke selv tar et krafttak og bidrar med økonomi og lovendring.
 
Politikerne må vise at slik situasjonen er, skal den ikke være. Det verste en politiker kan vise er likegyldighet, og denne likegyldigheten er en skam i velferdstaten Norge.
 
Kari Mills
Leder Dyreb. Sør Rog.



04.november 2010

DYREMISHANDLING SATT I SYSTEM

Det er ikke lenge siden sist vi ble psykisk syke av å se bildene og film av syke, utpinte og apatiske rever og mink i bur. Nå fikk vi det slengt midt i planeten igjen. Menneskene blir dårlige av å se slikt, men den biten er jo et luksusproblem kontra hva revene og minkene må føle, for føle kan de og smerte kjenner de. Sårene og skadene viser med all tydelighet at de ikke oppsto over natten.
…Likevel er denne torturen tillatt i Norge. Politikerne har støttet opp om pelsdyr i bur, likedan Mattilsynet og landbruksminister Brekk. Dette i seg selv forteller den norske befolkning hvor arrogante og likegyldige de alle er i henhold til dyrevelferd kontra økonomisk gevinst. For her dreier det seg om penger – masse penger.

Dyrenes liv fra fødsel til død i trange nettingbur uten en eneste mulighet til å leve et naturlig normalt liv i henhold til sine behov er sekundært, med andre ord dyremishandling satt i system. Det blir patetisk når styreleder i Norges Pelsdyrlag forsvarer lidelsene og framhever næringen som seriøs. Pelsdyrnæringen burde aldri ha eksistert i et land som påstår seg å være intelligent oppegående.

Det blir mer enn absurd at en i det hele tatt skal måtte diskutere/krangle for å få slutt på denne tillatte formen for dyremishandling, for ingen – absolutt ingen må prøve å fortelle oss at dyr i bur har det bra. Det er en skam at dette støttes med millioner fra staten – millioner som kunne bli brukt på å hjelpe dyr til et bedre liv, og med dette, menes et fullverdig liv uten de pinslene vi til stadighet konfronteres med fra pelsdyrfarmer.

Staten med sin millionstøtte samt alle pelsdyroppdretterne burde vært straffet og fengslet for sine gjerninger. Gud unte alle skapninger å være til, og å være til som seg selv.

P.S. Dersom du støtter pelsdyrnæringen, så sett deg selv i et innelåst bur resten av livet.

-Andreas Helliesen og  Kari Mills – Leserbrev til Rogalands Avis 04.nov2010


30.desember 2009

OMTANKE FOR DE MINSTE

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
X-NONE
X-NONE

MicrosoftInternetExplorer4


/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:»Vanlig tabell»;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:»»;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:»Calibri»,»sans-serif»;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:»Times New Roman»;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

Jul og menneskers omtanke for andre individer enn seg selv, slår i år alle rekorder. Med det verste snøfallet på 40 år, er 6 kattemødre med sine små henvist til kuldegrader og ufremkommelige snømengder, ingen mat eller drikke for disse 6 kattemødrene med til sammen 25 kattunger.

Intet offentlig hjelpeapparat stiller opp – katt har liksom ikke noe status der – så hvorfor skulle eierne til disse dyrene bry seg når det offentlige apparat gir blanke.

Dyrebeskyttelsen er allerede overbelastet med tragedier, men viste likevel hjerterom for disse stakkarene, selv om det innebar at julen gikk fløyten.
Hvem har sagt at Norge er verdens beste land å bo i? Skylapper lenge leve. For dyr, må jo Norge være et av verdens verste land å leve i.

Kari Mills


11.november 2009

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
X-NONE
X-NONE


/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:»Vanlig tabell»;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:»»;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:»Calibri»,»sans-serif»;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:»Times New Roman»;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

KATT – KOS – KONFLIKT

Klart katten skaper konflikt. Den største konflikten er mellom frivillige organisasjoner og det statlige ”hjelpeapparat” for dyr: Mattilsynet. Ellers så har vi den vanlige konflikten mellom de som liker katt og de som ikke liker katt. Sistnevnte er jo alltid de som hyler høyest.

Helt til det offentlige tar grep og ansvar for katt – helt til da må vi leve med konfliktene.

I 2001, la et offentlig utnevnt katteutvalg frem sitt forslag til løsning på ”problemet katt”. Norsk Huskattforening og jeg satt selv i utvalget. Hadde rapporten blitt tatt alvorlig, hadde vi sluppet denne evinnelige diskusjonen.

8 år er gått siden rapporten og intet er gjort fra det offentlige, samtidig som frivillige organisasjoner jobber seg selv sønder og sammen.

Problemet katt lar seg ikke løse om en ikke får lovfestet sterilisering og kastrering. ID merking alene er ikke nok. Et lovfestet prøveprosjekt på ster/kastr og ID kontroll med statsstøtte er det eneste som vil fungere om vi ikke skal diskutere det samme om nye 10 år.

I Stavanger er ikke sky, hjemløse katter dagens problem lenger pga. vårt iherdige arbeid med å få disse ster/kastr. Problemet ”vårt” er alle tamkattene som dumpes og disse er selvfølgelig drektige, har kattekull, er ikke ster/kastr. Når disse hentes inn, kan vi ikke sette dem ut igjen under omsorgsprogram slik vi gjorde med de sky, hjemløse kattene.

Disse tamkattene må omplasseres i et allerede mettet marked og gjør situasjonen for oss meget vanskelig. Vi har 3 hus som nå ikke har plass til flere katter og ventelisten stiger – kun på tamkatter.

Situasjonen er uholdbar, både økonomisk og ressursmessig.

Om en treffer på en tynn, snill, hjemløs katt, så er alle etaters svar at dersom en gir katten mat, så er den også ens ansvar. Med andre ord; ikke mat den stakkars tynne katten, la heller katten sulte i hjel. Dyrevernloven sier en har plikt til å hjelpe et dyr i nød.

Alle som driver med dyr og dyrevern må ha evnen til å sette seg inn i dyrenes situasjon. Har en ikke den evnen bør en se seg om etter noe annet å gjøre. Tenk om du selv mistet hjem og trygghet, havnet på gaten å måtte gå fra dør til dør for å be om en matbit – for så å bli kjeppjaget og utskjelt slik katten blir.

Hvor er moralen?

Hvor er empatien?

 

 


10.november 2009

 

 

 

DYREPOLITI:

Med den nye Dyrevernloven, vil Mattilsynet ha all rett til øyeblikkelig ta ut/fjerne dyr i et uakseptabelt dyrehold, uten å gå rettens vei.

Høres bra ut, men hva så?

Hvor gjennomtenkt er dette?

Hva tilbud kan Mattilsynet tilby disse dyrene?

Dersom en ikke har oppstallingsplass, veterinærhjelp og omsorgshjelp å tilby, så blir dette stående som flat avrettning av dyr som har hatt det vondt og det hele faller på sin egen urimelighet.

Vi mennesker har alle tilbud: vi har barnehjem, sykehjem, krisesentre og russentre. Vi har advokater og et rettssystem til å hjelpe oss. Folk blir hjulpet med boliger og trygd. Vi har alt.

Men for dyrene har velstands Norge ingenting å tilby, kun dødssprøyten, avrettning og drap. Ingen advokater har spesialisert seg for å hjelpe dyr. Ingen veterinærer bidrar kostnadsfritt. ”Pro Bono Publico” eksisterer ikke i Norge slik som i mange andre land.

For per i dag, er Mattilsynets store argument, eller skal vi si unnskyldning, å avlive i stedet for å hjelpe. Fordi som de sier; ”vi har ingen mottak for dyr.”

Det er frivillige organisasjoner som må trø til for å hjelpe dyr. Det er vi frivillige som må betale gildet, og på toppen av det hele, så tjener staten inn moms på alle tjenester og fòr vi må kjøpe, uten å yte noe igjen.

Selvsagt er vi takknemlige for at vi har veterinærer. Jeg har gjennom mine 20 år ”i bransjen” blitt kjent med noen av de beste. Likevel har jeg et enkelt, men ekkelt spørsmål til slutt:

Hvorfor går ikke Veterinærforeningen ut mot den destruktive avlen på rasedyr, for eksempel Perserkattene? Er det fordi disse bringer inn store summer?

HVORFOR?

I 150 år har Dyrebeskyttelsen, på landsbasis, kjempet for dyrenes rettigheter og respekt uten den minste respekt og hjelp fra det offentlige. Hadde det ikke vært for frivillig innsats og finansiering, så kunne Norge gått i skammekroken.