Din handlekurv er nå tom!
Hjertesak
rapport – Vanskjøtsel av rever, minker og kalver
Bilder nederst.
Revefarmen i Sandnes Kommune var ikke noe fint syn, hvilket ingen revfarmer er, men slikt vannstell en her var vitne til satte sinnet i kok.
I flere av burene virket ikke vann-niplene. Revene var apatiske, sterotypiske og med matt pels. Noen var så utmagret at de så ut som skygger av seg selv. Burene var intet annet enn netting over, under og på siden. De virket uinteresserte i den grøtaktige maten som lå oppå nettingen, og som var sprøytet ut fra en tank på minkomat traktoren.
I flere av burene virket ikke vann-niplene. Revene var apatiske, sterotypiske og med matt pels. Noen var så utmagret at de så ut som skygger av seg selv. Burene var intet annet enn netting over, under og på siden. De virket uinteresserte i den grøtaktige maten som lå oppå nettingen, og som var sprøytet ut fra en tank på minkomat traktoren.
Maten slikkes i seg gjennom nettingen på toppen av buret. De får aldri bruke tennene på skikkelig revemat. Ingen hadde gjemmeplass eller soveplass, noen få hadde en trekasse, på størrelse med en 2 liters iskremboks, å sitte på. I mange tilfeller, var disse oppbitt og avgnagd. Noen rever hadde så små bur at de kunne ikke gå mange steg før de traff nettingen. En rev i et større bur sprang hysterisk rundt og rundt, ikke i bunnen av buret, men på sidene.
Hjerteskjærende, rått og brutalt må disse revene stå slik, år etter år, hele livet. De som får lov til å stå så lenge er de «beste» dyrene som gir best avkom. Alle de andre får elektrisk støt i munnen og endetarmen ved 7. måneders alderen. Så får de skinnet flådd av, så noen kan gå i pels. Kroppen brukes til bl.a. såpe og skokrem.
Stedet var så møkkette, fuktig og trekkfullt at bakteriene sikkert blomstrert. Noen rever hadde kommet seg ut av burene, og bare lå der i sørpe og ekskrementer og litt gress. De rørte seg ikke. Eier ikke muskler etter et liv i bur. Totalt desorienterte takket være det monotone, apatiske livet mennesker har påtvunget dem å leve.
Minken hadde det ikke bedre, og i et sauefjøs fant vi et drøss med kalver. Mange hadde møkk langt opp på ryggen, beina var dekket med størknet dritt. Magene var oppsvulmet, og de var redde for mennesker. Rommet hadde 1 lyspære som aldri var i bruk unntatt ved innlessing av høy. Vinduene var gjenklistret og overspikret. Det var ikke dagslys, men mørke, midt på dagen.
Mattilsynet ble kontaktet og de lovet å se på saken. Tilbakemelding ble lovet. Etter en uke, tok vi kontakt med Mattilsynet for å høre hva de hadde gjort, og hva som var skjedd med og for dyrene. Svaret var at de hadde gitt eier forhåndsvarsel, hvilket i henhold til dyrevernloven er unødvendig, men de skulle se på saken uken etter.
Uken etter, purrer vi opp Mattilsynet igjen og får snakke med saksbehandler. Det er nå gått 14. dager siden de fikk beskjeden. Ingenting var gjort. Som svar på hvorfor de trenger 14 dager på å inspisere saken, blir jeg fortalt at bonden har fått beskjed, og at de måtte holde seg til Forvaltningsloven. Men hva med Dyrevernloven og vern av disse dyrene spør jeg. «Vi jobber slik – vi jobber etter Forvaltningsloven» sier «frøet» fra Mattilsynet inn i mine ører. Det var rett før det svartnet!
Etter to og en halv uke, tok Mattilsynet inspeksjon og fant forholdene så graverende at de mener dyreholdet bør opphøre. Det gjenstår å nevne at bonden er en av Sandnes Kommune´s største rev og mink produsent.
Kari Mills
Okt. 2004
